Thailand!

Nå er det en god stund siden vi har fått blogga, noe som betyr at vi har det veldig bra. Internettforbindelsen her på Railay beach er dessuten ikke noe å skryte av!

Etter vårt opphold på Cat Ba gikk turen til Ho Chi Mihn der vi oppholdte oss i to dager før vi krysset grensen over til Thailand og til vakre Railay beach.

Ho Chi Mihn var en positiv overraskelse med mye liv, mennesker og ikke minst scootere. Vi trodde trafikken i Kina var ille, nei da, i HCM var det utfordring nok å overleve å krysse en vei! Etter hvert lærte vi oss teknikken og vi ble tøffere, men hjerte var høyt oppe i halsen hver gang vi gikk ut av hotellet! I HCM skulle vi gjerne vært litt lengre, men flybilletten var allerede bestilt så vi måtte dra videre.

Vi har nå vært på Railay i ti dager og dessverre må vi dra herfra om to. Hit skal vi tilbake! Vi har kost oss hver dag med klatring og fremdeles gjenstår mange crags å besøke. Det er en fantastisk følelse å våkne hver morgen for så å ta på seg solkremen og myggoljen (mindre behagelig følelse), ta på seg klatreselene, kaste tauet på ryggen og ta bena fatt for så å oppsøke nye crags. Veien til cragsa kan du gå til fots eller med kajakk. Enkelte av gåturene til og fra cragsa har vært nesten like utfordrende, opplevelsesrike og flotte som selve klatringen. Naturen er fantastisk, utsikten helt rå og atmosfæren her er herlig. Vi har blitt forelsket i dette stedet og må bare tilbake!!!! Det finnes bare en negativ ting å si om dette stedet: det er mye mygg!!! Myggen har gått oss litt på nervene (spesielt Agnes), men med tanke på de andre opplevelse vi har hatt her, glemmer vi fort myggen! Utenom klatringen har vi vært på to Thai-boksekamper, det var en ekkel og litt kul opplevelse, boksing blir pinglete i forhold!

På Railay finnes det ikke biler, så det var en ganske så stor overgang fra Vietnam og scooter- og bilkaoset. For å komme seg hit må man ta båt, såkalt longtail. Det er veldig rolig, fredlig og stille her. De eneste som kan lage litt bråk og opprør er apekattene. De er det mange og de er mer vant til turistene enn den gjennomsnittlige turist er ti l dem. Om man ikke passer seg blir man robba…

På lørdag reiser vi til Krabi for å ri på elefant, og på søndag tar vi nattbussen til Bankok og blir der noen dager før vi tar fly til India og skal feire julaften i Hampi.

Bilder kommer snart.

Farvel Cat Ba

Etter en liten uke på Cat Ba, en øy nord i Vietnam, nærmere bestemt i Halong Bay (kjent for et knippe mennesker gjennom Dosage 3 filmen), setter vi oss i morgen på et fly sørover til Saigon, også kjent som onkel Hos by. Uken har vært preget av en liten forkjølelse som ikke vil gi seg, men vi har fått klatret både med og uten tau, over vann og på land.

Den største opplevlsen her var nok Deep-Water Soloing, klatring uten tau over havet. Vi tok båt ut til området på morgenen, gikk over i en liten pram, og ble satt igjen på fjellveggen for å klatre. Man klatrer så langt man klarer eller tør og eneste vei ned er å hoppe. Kjempemorro! Her er en smakebit (legg merke til den meksikanske vietnameseren som snek seg med og HCs elegante nedstigning):

Reisen fra Yangshuo til Cat Ba var lang, mye takket være et spetakkel av en passkontroll for å krysse grensen (kineserene ville sjekke passet 3 ganger, ved 3 forskjellige anledninger bare for å slippe oss ut). Forhåpentligvis går ting glattere herfra, og vi ser frem til 10 dager på stranda i Thailand etter noen dager i Ho Chi Minh. Vi har enda tilgode å oppleve skikkelig god vietnamesisk mat, men vi har jo ikke dratt enda...

Klatring i Yangshuo

På vei til cragget for å klatre. Kinesiske fjell og norsk smør.

På vei til Wine Bottle (se etter en velkjent form) cragget (venstre) for å klatre.

På vei hjem fra Swiss Cheese cragget (bak det store hodet til HC).

Agnes sikrer, HC klatrer.

Agnes klar til å klatre.

Cragkos.

Om den kinesiske trafikken

…kan det sies så mangt. Det er mulig de var tidlig ute med å finne opp hjulet i Kina, på den annen side er det enda ingen her som har skjønt hva blinklyset skal brukes til. Trafikkregler er noe det står om i en bok, men den er ikke blitt lest i samme grad som Maos lille røde. Bremser finnes, men kineserne foretrekker å bruke hornet. La oss ta noen eksempler:
Om man sitter i en bil og vil skifte fil, må man for all del ikke finne på å bruke det beryktede blinklyset. Da når nemlig han som ligger litt bak deg i fila ved siden av å tette luken slik at du i hvert fall ikke får skiftet fil. Bedre er det å kaste seg over rattet og sørge for at man får et hjul over i det andre feltet, slik at han bak MÅ bråbremse og slippe deg frem. Muligens velger han å tute litt, men det er ikke en sinna-tut slik man finner dem i Norge.
Hva gjelder tuting er det noe man som sjåfør burde bedrive mest mulig. Om det er noen foran deg, tut! Om det er noen i det feltet du vil inn i, tut. Om noen skal til å gå over gata noen hundre meter lenger fremme, tut. Om ingen finnes rundt deg, tut.
En annen flott ting med hornet er at den kan forlenge grønne lys. Det norske drosjegrønne lyset, også kalt gult, er mange nyanser unna. Her er det slik at om man ankommer et lyskryss der det nylig er blitt rødt kan man bare legge seg over hornet og tråkke klampen i bånn og satse på det beste.

Videre

Midt i mellom 7000 små "fjelltopper" finnes det en liten, litt turistifisert landsby/by. Toppene ruver opp omkring hele byen og minner en konstant om hva man egentlig burde gjøre: klatre! Dagen har gått i å stå opp, spise nudler, leie gamle sykkelvrak og sykle ut til cragsa som ligger 20-30 min i rolig fart fra byen(denne delen er mer risikabel enn selv klatringen), klatre, sykle tilbake, spise mer nudler/claypot, sove.

Om man vil ha navnet sitt på en stein/rute finnes det et enormt potensiale her, det er bare å begynne å bolte. En form for lokalmafia har begynt å kreve penger av klatrere på cragsa(en liten sum, 9 kroner, men det er veldig negativt for klatrekulturen) og Chris Sharma fikk visstnok tauet kuttet av en slik banditt da han nektet å bla opp. Vi har ikke truffet på noen sånne, men vet om fler som har truffet dem. Dette er et relativt nytt fenomen, og et som forhåpentligvis ikke varer lenge. Uansett: Ikke legg klatreskoene på hylla før du har klatret i Yangshuo.

Vi har vært her nå i 5 dager, bodd billig, spist billig, jobbet litt med oppgave, klatret og vært på en forestilling med noe sånt som 500 bidragsytere. Er det noe kineserene kan så er det slike store show der mennesker handler i takt, og visstnok var det samme koreograf her som på åpningsshowet til OL. Listen er lang over ting vi ikke fikk gjort (comarant fishing, mudbath, rishyllebesøk, 6995 fjellvegger etc.), men hit kommer vi nok tilbake.

I kveld går turen videre med natttog til Nanning (på en klasse som har det forhåpentligvis upassende navnet "hardsleeper", i motsetning til klassen over, "softsleeper"). Derfra er det buss videre over grensen til Vietnam og til Hanoi. Derfra håper vi å samme dag kunne dra til Cat Ba, der det igjen skal klatres, både med og uten tau.

Shanghai

Agnes foran The Bund.

I The Old City i Shanghai.

En sulten HC, storfornøyd over å ha fått maten, rett før han ser ned og forstår at vi har bestilt grisetarmer.

Nei, det er ikke månen en sen kveld over Shanghai, det er solen midt på dagen.

Søvnløs i Shanghai

En litt sen kveld ble vi sittende å se på en kinesisk dokumentar på engelsk om deres gode naboer nordkoreanerne på en av de kinesiske propagandakanalene for utleninger(Pyongyang up close fra CCTV om noen skulle finne tak i den). Skummelt/trist syn. Skulle tro det var det beste landet i hele verden som ble vist frem (og det vet jo alle at er Norge). Sitater som ”Alle verdens folk var enige om at vi hadde bygd/fått til/laget det beste i hele verden” var gjennomgående. De største statuer ble vist frem, og velkledde, smilende nordkoreanere fortalte om hvor flott de hadde det og hvor kjekk en kar lederen deres er. Den stakkars fabrikkarbeidende dama som var så fornøyd med at generalen (?) hadde vært innom og erklært at de skulle gjennomføre en 150-dagers krig/slag for å hedre landet (en påfunnet krig!) slik at hun måtte jobbe 13 timers dager og vente med å få barn, var som tatt rett ut av George Orwells 1984. Hvorfor vil Kina i det hele tatt assosieres med et slikt system?