Bryllup i Kerala

Fra Hampi var det bare 16 timer med buss til Wayanad (en region nord i staten Kerala), hvorav 7 var med det statlige busselskapet (noe som impliserer at kvaliteten er ganske mye lavere enn i det private). Selve bryllupsseremonien stod morgenen etter vår ankomst, men vi gikk glipp av mottakelsen som var dagen før. Bryllupsdagen startet med 2,5 timer i kirken med preken og vielseseremoni. Deretter fortsatte dagen hjemme hos familien til brudgommen der det var mer rituelle seremonier og god mat. Til sammen var det 400 mennesker i bryllupet. Vi møtte mange spennende mennesker og dagen var meget opplevelsesrik.

Det var ikke bare brudeparet som fikk oppmerksomhet:

Partytelt og god middag:

Brudeparet hadde importert en hviting til å servere drikke:

Middag med indisk bestikk:

Vi ble invitert på en kokosnøtt kokosnøttmelk hos naboen:

Og Agnes fikk instruksjoner i saribruk:

Og ikke minst instuksjoner i inntak av indisk mat av Reji:

Sansene har fått kjørt seg i India: nesa har kjent alt fra svette til curry helt fra vi gikk i land, øynene har sett alle mulig farger og alle mulige menneskelige tillstander, ørene er blitt fylt av bråk og tut og smaksløkene har blitt brent. Også den norske hygienestandarden har fått seg en støyt, på godt og vondt. I Norge tar vi kanskje litt hardt i, men i India er det rart at ikke flere dør. Nå er planen å ta noen dager i Cochi for å få sansene på plass igjen og spandere på oss et litt finere hotell for å slappe skikkelig av. Vasco da Gama var visstnok innom for en stund siden, og Indias første kirke står her fortsatt. Det er på tide med øl igjen!

Buldrings i Hampi

Agnes klatrer, HC veileder (Little cave area):

HCs tur:

Styggeste fallet så langt i buldrekarrieren. Takk Budda for at det finnes buldrepads:

Godt Nyttår! - Hampi oppsumert

Som kjent ankom vi Hampi 1. juledag. Før turen ladet vi opp med "paper roast":

Første delen av reisen var med fly, der agnes måtte gjennom egen sikkerhetsjekk for damer:

Deretter var det togtur, der vi fikk mange indiske venner og blandt annet påmalt henna (som forøvrig, trass løfter, enda ikke er borte. Hmfr...):

Så var det tre timer i leid Jeep, langs den indiske definisjonen av "vei", der vi fikk se den indiske definisjonen av "sild i tønne":

Til slutt ankom vi da også Hampi, og det hele så lovende ut:

Ankomsten ble feiret med en øl (Einar, ser du hvor fin trønderbart svigersønn har lagt seg opp? Sjalu?):

Deretter lette vi frem klatresteinene:

Utsikten var god:

Det ble klatret hardt:

Livet var godt! Padkos:

Naturen var flott:

Med andre ord, de første to dagene var supre. Deretter ble HC syk (noe vi først trodde var bakfullhet, men som viste seg å være litt vel kraftig med litt for høy feber). Morgenen etter var han frisk, men så da var Agnes blitt smittet. Så, når Agnes følte seg bedre, måtte HC ut og rope i den store hvite telefonen etter en liten matforgiftning. (Maten viste seg å være ganske mye dårligere i det turistinfiserte Hampi enn i resten av det vi har opplevd av landet). Vi bestemt oss derfor for å forlenge oppholdet i Hampi, på bekostning av Goa (som vi ikke hadde hørt så mye positivt om), og feire nyttårs der også. Slik ble det også tid til mer klatring (steinen er Sharmas Pilgrimage problem (padposing)):

Feberen reduserte energien betraktelig til tider, heldigvis hadde vi pad:

Vi fant frem til beryktede Baba's cafe:

Nyttårsaften ble feiret på en rolig og veldig hyggelig måte, og vi dro fra Hampi med flere nye venner:

1. nyttårsdag dro vi videre sørover for å besøke Reji og overvære hans brors bryllup. Mer om dette senere.